Oktoberfest - Gallimarkt

Trying to keep it in English this time.

Last year I lived in München for 6 weeks. I tried to learn German at a EF language school. I clearly remember the information boards at my old school had several flashy posters showing the different EF offers. Strangely enough the hard to notice, black and white United World College poster hanging in one corner, was the one that caught my eye and to make the story short; I applied to UWC, got in and had the best two years of my life (so far at least).
Therefore in August I found myself thinking: why not give EF a chance. I was tired of work and wanted to learn more German so I could get different jobs within the tourism business.

The only German EF school lies in München and seeing that the world famous Oktoberfest would be taking place while I was there, the choice wasn´t too hard to make.

The 27th of September 2010 I found myself getting out of the train at the Haupbahnhof in Munich. It smelled like sausage and in front of me I could see hundreds of people passing. The funniest thing was that most of them were wearing Lederhosen or the Dirndldresses that we all know to be "typical German" (NOT). I guess the only thing missing was someone yodeling and a proper "ompa ompa band."

It didn´t take many days before I had been to "Theresienwiese"where all the madness takes place and I had invested in my own polka dot Dirndl dress. Yes I know, I got a little carried away.

I made quite a few films from the spectacle. Most of them are should not be shown to the public but after looking through them all, I decided to post this one.

The quality is not the best because it was filmed with my cell phone but you still get an impression of what was going on in the Hofbrauzelt every day. I don´t know if you will agree with me but I think 2-3 days of this is enough. I´m glad I got to experience it but I´m not sad that I missed it this year.


Here in Oestfriesland I asked about Oktoberfest and other celebrations and most people laughed. I then asked if anyone has a Dirndl or Lederhosen and again people laughed and thought it was a silly thing.

After a few weeks here the city got filled with poster of the "Kramermarkt" in Oldenburg and for the Gallimarkt in Leer. The plan was to hit the Kramermarkt with my friends but somehow we ended up staying in dancing to Glow by Madcon (story will come later) and later making the dance floor at the UMbauBAr slightly unsafe and slightly Norwegian too (I got them to play Madcon again)

Last weekend all my friends were busy or away and I was lying sick and annoyed in my bed. It was decided that we would visit the Gallimarkt. I didn´t have high expectations, actually I had no expectations at all but the weather was super so I knew it would not be an unpleasant experience. Except the horrible smell of fried mushrooms it was a ok way to spend the evening. Regine and I rode a few of the fun rides and we saw Leer from the "Paris wheel" which was the best thing. 

Then we saw this mobile bar house and I thought: Oh yes! This sums up the way I feel about markets like this. TASTELESS but an ok way to spend your time when you´re bored... ;) 

Going to Hannover today. Then Rotterdam tomorrow and the USA on Friday! Yay! :D 

"Learning to walk again"

(for those reading only english.. look further down)

Da har den endelig kommet. Filmen som har vært etterspurt siden juni.

For de av dere som ikke aner hva det er snakk om så har jeg følgende historie å fortelle:

Det var noen dager før jeg skulle ta bilteorien og jeg var drittlei av å lese hele dagen. En kompis var i byen på kurs og satt sammen med kollegaer og nøt et par øl. Jeg var også invitert, så jeg hoppet i noen behagelige, men fine klær, satte opp håret, tok på meg jakka og skulle til å klaske sykkelhjelmen på hodet, da jeg innså at jeg hadde satt opp håret og at jeg ikke fikk hjelmen på. Hmmm så da droppet jeg like godt hjelmen.

Ute var det nydelig vær og jeg hadde fått meg nytt Canon kamera (som er til salgs hvis noen er interessert). Det skulle selvfølgelig testes og jeg hadde ingen baktanker for mitt gamle Canon kompaktkamera passer alltid perfekt i hånden og det er enkelt å filme mens man sykler. Så hva gjorde jeg? Jo jeg satte i gang filmen og trillet ned bakkene. Det gikk strålende helt til jeg hadde kommet et godt stykke ned på "Søsterstien." Det hadde Harstad kommune drevet med veiarbeid pga det berømte fjernvarmeanlegget (grøss og gru) og det var kommet noen nye humper som jeg selvfølgelig oppdaget alt for sent......

"HELVETE," var det første jeg tenkte mens jeg fløy i lufta. "KRÆSJ" var et neste og merkelig nok "jeg må holde kameraet høyt," det tredje. Det fjerde var AUUUUUUU og E D MUUUUUULIG?? og til sist men ikke minst, "jeg må komme meg til en nabo før jeg besvimer." Som tenkt, så gjort. Jeg banket på nærmeste nabo sin dør og sa forsiktig til damen som sto i gangen innenfor at hun ikke måtte bli skremt for jeg var blodig men bare ute etter hjelp.

Damen var tilfeldigvis (????) sykepleier, tok meg med på badet og kommanderte meg på gulvet der jeg ble liggende helt til jeg følte meg bra igjen. For en hjelp! Hun puslet og styrte og var den rene engelen. Godt med gode naboer altså! Hun mente at kuttet jeg hadde fått ikke var så ille og at jeg mest sannsynlig ikke trengte sting. Derfor hoppet jeg ikke lenge etterpå tilbake på sykkelen og dro ned til byen der jeg ble møtt av en del forunderlige blikk. Jeg var jo tross alt grå pga grusen, blodig og bustete og litt fortumlet (og gjengen jeg møtte var nok litt småbrisen også)

Vi tuslet oss etterhvert hjem til en av karene og hadde det koselig på veranaden i kveldssola. Rundt middnatt var det tid for å sjekke "skallestatusen" min og det skremte meg litt at jeg fortsatt hadde fersk blod i hodebunnen. Frank meldte seg som ridder og ble med på sykehuset, der det tidlig ble bestemt at jeg skulle sys. Kl 01.00 på natta lå jeg paddeflat, fortsatt totalt bustete og skitten, på en sykehusbenk med grønn duk over hodet og ventet på sykepleieren. Hva gjorde jeg??? Jeg lo så jeg var dårlig. Det gjorde sykepleieren også og det håper jeg du blir å gjøre når du ser videoen! ;D

I tillegg til mitt fantastiske svalestup kan du se noen av sommerens store høydepunkter. Jeg opplevde den som en av de beste på mange år. Supre minner med herlige mennesker! Nyt den <3

FILMEN

It´s finally here! The video you all have been asking for since June. 


Don´t know what I´m talking about? Let me tell you a story... 


I had been reading and reading theory for days because I planned on taking my driver´s license and I was so dead tired and bored. A friend of mine was in town for the evening and was sitting with some colleagues at a bar, enjoying a beer. I was invited to join them. I jumped in some comfortable though chick clothes, put on my jacket and reached for the bike helmet. It didn´t fit because I´d made a hair doe that did work well with the helmet so what did I do? I skipped the whole thing. Nothing bad had happened before so why not leave it just for that one evening??


On the way out I got my new fancy Canon camera out (for sale by the way.. picture above), put the setting on "film" and had no thoughts at all that this might be a bad idea. My previous, highly beloved compact canon camera fit perfect into my hand and I had been filming with it, while biking, a million times before. This new camera however, was much bigger and heavier. 


What did I do? I rolled down the hill, faster and faster, happy as a clown, not a worry in the world. The weather was superb and life was great. Half way down the hill I hit the gravel path and discovered a little late that there had been road work since the last time I had biked there....


"BUMP"..... 
Elisabeth FLYYYYYYYYING, 
Elisabeth CRASHING (strangely enough holding the camera high above my head so it didn´t get a single scratch) 


"THUMP".... the sound of the bike pedal hitting my head


While bleeding quite badly I managed to walk over to the nearest neighbour. Her door was open and I could hear someone talking in the hall way. I told her not to be scared of what she was just about to see but that I was just bloody because I needed help. 


The lady happened to be a nurse. She brought me to her bath room and demanded me to stay on the floor while she took care of me. A true angel I must say. She concluded that the cut was not too bad and after 20 minutes in her care, I washed my face, tried to save whatever was left of my hair doe and biked, a little more slowly this time, to the city. My friends laughed when I told what had happened and we had a great evening out in the sun.


Around midnight I had a second check of my cut and it made me a little nervous that it was still bleeding a little. Luckily Frank was a true gentleman and came with me to the hospital. So at 1.am it was decided that I had to get stitches. There I was, bruised, tired, dusty, messy, lying flat on a bench with a green sheet above my head. What did I do? I laughed. What did the nurse do? She laughed. The whole story was so hysterical. I hope you find it to be as well and that you´ll laugh when you see the video.. ;)

In addition you will see some of the great moments of the summer 2011. I have to admit it´s been the best summer in many many years and the memories are great. I think of all the wonderful people I shared it with.. <3 Enjoy!

THE MOVIE

Ny livsstil

Som noen av dere vet har jeg lagt om kostholdet mitt. På søndag feiret jeg at det er 4 måneder siden jeg kuttet ut melkeprodukter, sukker og gluten.


Veldig mange har spurt meg hvorfor jeg gjør dette. Det er virkelig ikke enkelt å forklare hvorfor, men den største grunnen er nok at jeg alltid har vært en diger "sukkerjunkie." Nesten hver dag drakk jeg saft, brus eller juice, tygget en pakke tyggis, stappet i meg litt potetgull (ikke så mye sukker i det nei men likevel), smågodt eller sjokolade, ei lefse, et kakestykke eller kjeks. Var jeg trist og lei meg, trøstet jeg meg med godterier. Var jeg lykkelig, belønnet jeg meg med sjokolade eller noe annet søtt.


Jeg er absolutt ikke i mot "å kose seg" for det gjør jeg fortsatt, men da jeg virkelig begynte å legge merke til hva jeg stappet i kroppen min, tenkte jeg at det ikke kunne være særlig sunt. Joda, jeg vet at jeg er slank, men man merker den usunne livstilen på andre måter. Overaktiv slimproduksjon, masse kviser, appelsinhud og "24-timers influensa" men jevne mellomrom. Dessuten kjente jeg alltid på den dårlige samvittigheten. Den var spesielt sterk etter at jeg hadde spist noe søtt og nettopp derfor trøstet jeg meg med mer sukker, bare for å gjøre det verre. 
Blodsukkeret mitt var akkurat som en berg og dalbane. Jeg fløy høyt i noen minutter og så var jeg dypt nede igjen, skuffet og lei meg. Jeg hadde fått nok!


Så kom jeg over denne damen med det flotte navnet Thorbjörg og leste om hvordan hun la om kostholdet sitt. Mange kjenner nok "kernesundfamilie"bedre enn Thorbjörg men deres program er omtrent det samme som Thorbjörgs: Null sukker, melkeprodukter og gluten. Dessuten skal all maten være økologisk. Jeg leste boken deres og ble rett og slett inspirert. Familien var plaget av overvekt, stress, depresjoner, humørsvingninger, astma, allergier og for lite søvn. Deres eldste sønn Bertram har diagnosen infantil autist i tillegg til en feil på kromosom 22. Typisk oppførsel for Bertram var stadige raseriutbrudd. Han hylte, slo og var så vanskelig å være i hus med at foreldrene vurderte å plassere han på en spesialinstutisjon.
I dag har ingen astma og ingen sliter med allergier. De er sunne, friske, veier betydelig mindre og sist men absolutt ikke minst har Betram et mye bedre liv. Han er ikke lenger rasende, derimot empatisk kjærlig, spiller i band og går på dansk folkeskole. 
Jeg hadde broren min Kristoffer i tankene da jeg leste dette. Han har Tourette syndrom og AD(H)D. H-en står i parantes fordi han ikke er hyperaktiv. Slike dietter skal kunne hjelpe på adferdsvansker og jeg tenkte at hvis sukkerjunkie Elisabeth kunne klare å legge om livsstilen, så kan Kristoffer også klare det. 


9. juni, etter en slitsom og alt for "sukkerrik" turnus på MS Nordnorge, hev jeg meg i gang. Det var ikke lett skal jeg si dere. Jeg hadde konstant lyst på søtsaker. Flere ganger per dag åpnet jeg kjøkkenskapet for å lete etter snop. Takk og lov hadde jeg tømt huset for slikt. Det eneste jeg tillot meg selv av søtere matvarer, var frukt, honning og rosiner. 


Det tok to uker men plutselig ble alt lettere. Jeg hadde faktisk ikke lyst på kaker, kjeks, sjokolade, is, brus og den berømte "twist og godt og blandet" lørdagsskåla på MS Nordnorge fikk stå helt i fred. For en herlig følelse! 
Å bytte ut glutenbrødet var heller ikke vanskelig. Tenk, en dag uten luft i magen! ;) Jeg anbefaler det!  Mye har med vane å gjøre for jeg innrømmer lett at det er litt rart å ikke spise baguette eller loff til suppe eller reker men det meste kan man altså venne seg av med. Det finnes glutenfrie brødoppskrifter og det positive med pålegg på en riskake i forhold til på et brød, er at pålegget smaker mer!


Det aller vanskeligste har vært å kutte ut melkeprodukter. Taco uten rømme foreksempel, nordnorske jordbær uten fløte... Hmm ja det er vanskelig! Derfor er jeg ikke lenger så streng mot meg selv på det området. 
Heldigvis har jeg aldri vært den store melkedrikkeren så den biten savner jeg ikke og mye av maten som inneholder fløte eller rømme, som foreksempel kaker, vafler, boller osv, spiser jeg uansett ikke lengre..  


En annen flott ting er at Thorbjörgs livsstil tillater geitost. Her i Tyskland er osteutvalget så utrolig mye større enn hjemme så her nyter jeg osten min :) En skjønn oppdagelse er alpro soyaproduktene. (Takk til Ruth på Hurtigruta som lot meg smake på yogurten sin) I Harstad lette jeg etter yogurten men ingen av helsekostbutikkene hadde den i utvalget sitt så da jeg fant hele 3 forskjellige smaker på det lokale supermarkedet her i Leer, til under 1 Euro for boksen, ble jeg helt i hundre!! 

Hver morgen spiser jeg hjemmelaget frokostblanding med soyayogurt og litt honning på toppen. NAM NAM

Bildet viser frokostblandingsproduksjon

Det er litt verre med middag. Jeg har aldri vært glad i å lage middag selv, men Regine har vært kjempegrei når det gjelder kokkeleringen her. Hver torsdag har jeg fri fra skolen og da finner jeg på nye matretter. I over i morgen skal jeg servere falaffel med salat. Håper de blir fornøyd ;) Jeg har juksa og kjøpt ferdigblanding fra helsekostbutikken men neste gang skal jeg lære meg å lage det fra scratch, jeg lover! 

Tyskland er virkelig helt super når det gjelder alternativ mat. Man finner alltid et økologisk alternativ i ferskvarebutikken og til og med i småbyer finnes det en helsekostbutikk. Det er i tillegg billig! Her er en ny yndling: 

I blandingen pleier jeg å legge til gulrot og solsikkekjerner. En skive smaker helt himmelsk med geitost eller peanøttsmør.

Jeg er ganske så stolt altså. Det må være lov å skryte litt, men hovedpoenget mitt er at alle kan klare å kutte ut noe de er avhengig av. Nå håper jeg at andre blir inspirert og at jeg klarer å overtale Kristoffer til å kutte ned på brus og godterier. Han skal få smake på alt det andre gode man kan lage når jeg kommer tilbake til Norge. 

Livet i perspektiv

For en uke satt jeg ute i gyngestolen min i solsteken og kunne ikke riktig tro at det var 2. oktober og at temperaturmåleren viste 29 grader. (!!) Jeg hadde sommerfugler i magen for livet var så utrolig spennende og det virket virkelig som om sommeren skulle vare evig. Dessuten hadde jeg bestemt meg for at nå var det på tide å bare snakke tysk. Jeg lette fram en norsk-tysk grammatikkside på internett og leste og var veldig motivert. 


Nå sitter jeg på rommet mitt, er en smule forkjølet og kanskje også litt fyllesyk etter en fest på fredag. Ute pissregner det og det er 11 grader. Jeg snakket nesten bare engelsk i helga og jeg ble skikkelig skuffet over en del teit oppførsel fra en del mennesker. Dessuten har jeg hatt ondt i magen og vanskeligheter med å spise ordentlig siden onsdag. 


Hva gjør man på en trasig søndag? Jo man sitter på nettet, leser om folks fylleangst på facebook, sjekker norske aviser og for samvittighetens skyld hører man på tysk radio. Da dukket denne historien om Matt Farwell opp. Matt og jeg er like gamle og har gått på samme internasjonale videregående skole. Der slutter også likhetene. Han er Afghanistanveteran og hjemløs. 


Denne lesningen setter livet mitt i perspektiv. Hva betyr egentlig litt dårlig vær, teit oppførsel og en liten forkjølelse? Jeg har en deilig varm seng og går ikke sulten. Dessuten er det mange mennesker rundt meg som er glad i meg. Etter å ha lest Matts twitterside ser jeg at mange bryr seg og stiller opp for han også. Jeg håper at han får den hjelpen han trenger mot traumene og at han snart slipper å bo på gaten. 

God give me patience but please hurry!

Jeg sitter her i Leer og har det som plommen i egget. Er rett og slett totalt lykkelig. Hvorfor? Jo, jeg får lov til å bo hos en utrolig hyggelig familie. De forventer ingen ting fra meg. Ikke betaler jeg for å bo her. Ikke må jeg vaske huset eller lage middag heller og da jeg første dag spurte hva som var forventet, sa Regine: "Jeg forventer at du er som et femte familiemedlem."

Dierk, en venn av familien, ordnet meg en sykkel for hele oppholdet og nå kan jeg ikke leve uten den. (det er som tidligere nevnt pannekakeflatt her) 

På skolen setter lærerene av dyrebar tid og bruker energi for at jeg skal få være med i timene. En lærer ordnet det slik at jeg fikk være med en "utebarnehage" en dag og flere vil ha meg med på morsomme aktiviteter. 

Nå har jeg endelig blitt kjent med en del kolleger på min alder og de gjør alt for at jeg skal komme meg rundt. En tilbydde seg å kjøre en omvei på flere mil natt til søndag for at jeg skulle slippe å ta toget hjem så tidlig. Ett nytt bekjentskap i helgen kjørte meg nesten den samme omveien hjem til Leer til tross for at han egentlig hadde andre planer. Etterpå spanderte han is på meg. 

Det er helt utrolig egentlig. I begynnelsen var det kjempevanskelig å si ja til alle tilbudene for jeg føler at jeg ikke gir noe tilbake annet enn takknemlighet. Denne takknemligheten klarer jeg heller ikke å uttrykke så godt som jeg ønsker fordi jeg ikke vet hvordan man sier det på tysk. 

Jeg spør meg selv: er det dette som kalles god karma? Jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg er. Likevel tror jeg at jeg ville ha gjort akkurat det samme for en utlending som kom til Harstad for å lære mer norsk og nettopp det gjør det enklere å ta i mot all hjelp. 

Samtidig må jeg si at jeg er veldig utålmodig for tiden. Sist helg overnattet jeg hos venninnen min Ela og møtte flere av vennene hennes. Snakk om hyggelig gjeng! Nå har jeg lyst til å være sammen med dem hele tiden. Dessverre bor ingen av dem i Leer og derfor treffes vi bare på skolen eller i helgene. Jeg har alltid vært en av de som med hånden på hjertet kunne si at jeg aldri kjeder meg. Jeg finner alltid på noe og er fornøyd med det meste, men nå er Leer så kjedelig at jeg teller timer. Vel, så ille er det ikke men jeg gleder meg noe helt vanvittig til å dra på jobb hver dag og til den kommende helgen, det er sikkert ;)

Selv om jeg er her for å lære tysk og har en jobb jeg drar til hver dag så kunne jeg like gjerne være hjemme og sovet. Jeg har faktisk ingen ordentlige forpliktelser. Det er en herlig følelse tro du meg, men det er også frustrerende for jeg har all verdens tid. Tiden, den dyrebare tiden, som alle har så alt for lite av vanligvis. Akkurat den har jeg masse av. Derfor vil jeg bruke den på prosjekter som gjør meg glad men viktigst av alt med mennesker som jeg bryr meg om. Det er ekstra frustrerende at alle andre er så opptatt. Jobb, skole, kjæreste, barn, hobbyer eller trening. Noe er det bestandig.  

Dette er egentlig ikke et ukjent fenomen for meg. Når jeg kommer hjem fra Hurtigruta har jeg den samme følelsen. Jeg har vært borte på jobb og har endelig 22 dager som kan brukes på familie og venner. De har selvfølgelig 8-4 jobber og har ikke tid før i helgen. I tillegg føler man seg utenfor fordi man ikke har vært der de andre 3-4 helgene p.g.a jobb. 

Grunnen til at jeg er her i Tyskland er faktisk ikke bare for å lære tysk. Jeg lærer også å være tålmodig og å sette pris på at jeg faktisk har tid til å gjøre det meste jeg har lyst til. Jeg skulle ønske flere ville gjøre det samme. Vi må ta oss tid til å nyte det å ha tid...