Jeg sitter her i Leer og har det som plommen i egget. Er rett og slett totalt lykkelig. Hvorfor? Jo, jeg får lov til å bo hos en utrolig hyggelig familie. De forventer ingen ting fra meg. Ikke betaler jeg for å bo her. Ikke må jeg vaske huset eller lage middag heller og da jeg første dag spurte hva som var forventet, sa Regine: "Jeg forventer at du er som et femte familiemedlem."
Dierk, en venn av familien, ordnet meg en sykkel for hele oppholdet og nå kan jeg ikke leve uten den. (det er som tidligere nevnt pannekakeflatt her)
På skolen setter lærerene av dyrebar tid og bruker energi for at jeg skal få være med i timene. En lærer ordnet det slik at jeg fikk være med en "utebarnehage" en dag og flere vil ha meg med på morsomme aktiviteter.
Nå har jeg endelig blitt kjent med en del kolleger på min alder og de gjør alt for at jeg skal komme meg rundt. En tilbydde seg å kjøre en omvei på flere mil natt til søndag for at jeg skulle slippe å ta toget hjem så tidlig. Ett nytt bekjentskap i helgen kjørte meg nesten den samme omveien hjem til Leer til tross for at han egentlig hadde andre planer. Etterpå spanderte han is på meg.
Det er helt utrolig egentlig. I begynnelsen var det kjempevanskelig å si ja til alle tilbudene for jeg føler at jeg ikke gir noe tilbake annet enn takknemlighet. Denne takknemligheten klarer jeg heller ikke å uttrykke så godt som jeg ønsker fordi jeg ikke vet hvordan man sier det på tysk.
Jeg spør meg selv: er det dette som kalles god karma? Jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg er. Likevel tror jeg at jeg ville ha gjort akkurat det samme for en utlending som kom til Harstad for å lære mer norsk og nettopp det gjør det enklere å ta i mot all hjelp.
Samtidig må jeg si at jeg er veldig utålmodig for tiden. Sist helg overnattet jeg hos venninnen min Ela og møtte flere av vennene hennes. Snakk om hyggelig gjeng! Nå har jeg lyst til å være sammen med dem hele tiden. Dessverre bor ingen av dem i Leer og derfor treffes vi bare på skolen eller i helgene. Jeg har alltid vært en av de som med hånden på hjertet kunne si at jeg aldri kjeder meg. Jeg finner alltid på noe og er fornøyd med det meste, men nå er Leer så kjedelig at jeg teller timer. Vel, så ille er det ikke men jeg gleder meg noe helt vanvittig til å dra på jobb hver dag og til den kommende helgen, det er sikkert ;)
Selv om jeg er her for å lære tysk og har en jobb jeg drar til hver dag så kunne jeg like gjerne være hjemme og sovet. Jeg har faktisk ingen ordentlige forpliktelser. Det er en herlig følelse tro du meg, men det er også frustrerende for jeg har all verdens tid. Tiden, den dyrebare tiden, som alle har så alt for lite av vanligvis. Akkurat den har jeg masse av. Derfor vil jeg bruke den på prosjekter som gjør meg glad men viktigst av alt med mennesker som jeg bryr meg om. Det er ekstra frustrerende at alle andre er så opptatt. Jobb, skole, kjæreste, barn, hobbyer eller trening. Noe er det bestandig.
Dette er egentlig ikke et ukjent fenomen for meg. Når jeg kommer hjem fra Hurtigruta har jeg den samme følelsen. Jeg har vært borte på jobb og har endelig 22 dager som kan brukes på familie og venner. De har selvfølgelig 8-4 jobber og har ikke tid før i helgen. I tillegg føler man seg utenfor fordi man ikke har vært der de andre 3-4 helgene p.g.a jobb.
Grunnen til at jeg er her i Tyskland er faktisk ikke bare for å lære tysk. Jeg lærer også å være tålmodig og å sette pris på at jeg faktisk har tid til å gjøre det meste jeg har lyst til. Jeg skulle ønske flere ville gjøre det samme. Vi må ta oss tid til å nyte det å ha tid...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar