På denne dag for 5 år siden, altså den 7. august 2007, sto en 24 år gammel jente på ei kai i Harstad. Hun ventet på sørgående hurtigrute, denne dagen MS Finnmarken.
Uken før hadde hun slengt inn en internettsøknad til selskapet med de lange tradisjonene. På det tidspunktet hadde hun vært arbeidsledig i litt over en måned. Hun hadde solt seg, slappet av og spist hauger med is, med andre ord, storkoset seg! Likevel visste hun at hun måtte tilbake på arbeidsmarkedet og da Hurtigruten ringte 08.02 på morgenen og vekte henne for å spørre om hun kunne begynne på jobb dagen etter, visste hun at hun bare måtte si ja.
Jenta som sto på den kaia var spent og ikke så rent lite nervøs. De neste 26 dagene på MS Finnmarken skulle vise seg å bli tøffe. Aldri hadde hun servert noen, ikke hadde hun åpnet en flaske vin i sitt liv ei heller var hun forberedt på den fraværende opplæringen og at hun skulle bli skjellt ut for at hun ikke automatisk visste hvordan systemet i spisesalen fungerte. Det tok hele 22 dager før hun ikke hadde vondt i magen hver gang hun skulle servere på kvelden.
Til tross for den røffe starten var det mye av livet ombord som gjorde sterkt inntrykk. Da hun året etter fikk sjansen til å jobbe en hel sesong, grep hun den uten å nøle.
Nå sitter denne jenta på lugaren sin og tenker:
Hvor står jeg?
Er det dettte jeg vil gjøre?
Da tenker jeg på at jeg tidligere i dag sto på brua sammen med 7 tyskere og en mann fra Finland. Det var tid for brobesøk og jeg skulle oversette det kapteinen hadde å fortelle om båten og livet ombord. Selvfølgelig var jeg nervøs men jobben gikk fint og senere skålte vi og lo godt over hvor bra vi hadde det. I tillegg har gjestene strømmet inn i butikken der jeg "vikarierer" for tiden - ja for sånn er livet når du er "libro" eller reiselederassistent ombord, da er du overalt. Men tilbake til gjestene. De har takket for vennligheten og for turen. De har hatt det supert sier de. Til tross for at det er den dårligste sommeren på mange år. Ja, for stemningen ombord er så fin og fordi mannskapet er så snille. De føler seg hjemme og kommer alltid til å tenke på oss med glede.
26 dager etter den 7. august 2007, gikk ei sliten jente av MS Finnmarken. Hun hadde hatt det tungt men hadde blitt møtt med stor forståelse. En passasjer hadde ventet i en time bare for å få gi henne en avskjedsgave og takke for at jenta hadde vært der for dem under turen. 3 par som reiste sammen (og som jenta hadde sølt vin på ;)) behandlet henne som sitt eget barnebarn og takket også. Jenta visste at til tross for at det var passasjerene som takket henne for at hun hadde gitt dem "noe ekstra", så visste hun at det var passasjerene som hadde gitt henne "det lille ekstra" - akkurat det som gjorde at hun ville komme tilbake.
I dag er det mye man kan si om arbeidet mitt. Vi seiler gjennom utrolig vakker natur. Jeg har flotte kollegaer som jeg har det gøy med. Det har jeg fortalt om før, men i dag, 5 år etter at mitt Hurtigrutekappitel startet, er det disse passasjererene jeg tenker på. Det aller beste med jobben min er at det er passasjerene som gir meg noe - nettopp fordi jeg gir dem noe.
Hva detter "noe" er, kan jeg ikke forklare, men det er det som gjør at jeg vet jeg fortsatt er på riktig sted.
Uken før hadde hun slengt inn en internettsøknad til selskapet med de lange tradisjonene. På det tidspunktet hadde hun vært arbeidsledig i litt over en måned. Hun hadde solt seg, slappet av og spist hauger med is, med andre ord, storkoset seg! Likevel visste hun at hun måtte tilbake på arbeidsmarkedet og da Hurtigruten ringte 08.02 på morgenen og vekte henne for å spørre om hun kunne begynne på jobb dagen etter, visste hun at hun bare måtte si ja.
Jenta som sto på den kaia var spent og ikke så rent lite nervøs. De neste 26 dagene på MS Finnmarken skulle vise seg å bli tøffe. Aldri hadde hun servert noen, ikke hadde hun åpnet en flaske vin i sitt liv ei heller var hun forberedt på den fraværende opplæringen og at hun skulle bli skjellt ut for at hun ikke automatisk visste hvordan systemet i spisesalen fungerte. Det tok hele 22 dager før hun ikke hadde vondt i magen hver gang hun skulle servere på kvelden.
Til tross for den røffe starten var det mye av livet ombord som gjorde sterkt inntrykk. Da hun året etter fikk sjansen til å jobbe en hel sesong, grep hun den uten å nøle.
Bilde tatt på første tur i 2007
Hvor står jeg?
Er det dettte jeg vil gjøre?
Da tenker jeg på at jeg tidligere i dag sto på brua sammen med 7 tyskere og en mann fra Finland. Det var tid for brobesøk og jeg skulle oversette det kapteinen hadde å fortelle om båten og livet ombord. Selvfølgelig var jeg nervøs men jobben gikk fint og senere skålte vi og lo godt over hvor bra vi hadde det. I tillegg har gjestene strømmet inn i butikken der jeg "vikarierer" for tiden - ja for sånn er livet når du er "libro" eller reiselederassistent ombord, da er du overalt. Men tilbake til gjestene. De har takket for vennligheten og for turen. De har hatt det supert sier de. Til tross for at det er den dårligste sommeren på mange år. Ja, for stemningen ombord er så fin og fordi mannskapet er så snille. De føler seg hjemme og kommer alltid til å tenke på oss med glede.
26 dager etter den 7. august 2007, gikk ei sliten jente av MS Finnmarken. Hun hadde hatt det tungt men hadde blitt møtt med stor forståelse. En passasjer hadde ventet i en time bare for å få gi henne en avskjedsgave og takke for at jenta hadde vært der for dem under turen. 3 par som reiste sammen (og som jenta hadde sølt vin på ;)) behandlet henne som sitt eget barnebarn og takket også. Jenta visste at til tross for at det var passasjerene som takket henne for at hun hadde gitt dem "noe ekstra", så visste hun at det var passasjerene som hadde gitt henne "det lille ekstra" - akkurat det som gjorde at hun ville komme tilbake.
I dag er det mye man kan si om arbeidet mitt. Vi seiler gjennom utrolig vakker natur. Jeg har flotte kollegaer som jeg har det gøy med. Det har jeg fortalt om før, men i dag, 5 år etter at mitt Hurtigrutekappitel startet, er det disse passasjererene jeg tenker på. Det aller beste med jobben min er at det er passasjerene som gir meg noe - nettopp fordi jeg gir dem noe.
